Fløy en liten blåfulg.....
Jeg begynner å føle meg ganske så bereist. Flyskrekken er på vei ned. Jeg har nok latt den styre. Jeg mener jo at Norge er vakkert og at man burde oppleve sitt eget land og at nabolandene også har mye å by på, men innerst inne vet jeg jo at det mest lukrative har vært at destinasjonen kan nåes med bil. Veien opp og ned med Widerøe var nyttig. Pilot-kursansvarlig var heldigvis flyentusiast og selv om det ALDRI smittet over på meg denne helga i Bodø i juni, var det greit å ha en mann med kunnskap ved roret. Jeg grein så jeg ristet da døra lukket seg. Narvik neste. Medstudenten jeg trodde var sterkere angrepet enn meg så helfrest ut fra første stund. Teorien hadde hjulpet. Det var gøy og fly. Vet jo mer om vær, jetmotorer og flymekanikk enn jeg noensinne hadde ønsket. Tett før nervøst sammenbrudd ble jeg forespurt om å sitte i kåppitt ved innflyging og heldigvis sa jeg ja til det, selv om jeg måtte stå på bena for å forflytte meg de to meterne. Nevnte jeg at flyet var mikroskopisk. 39 seter....Er kry over å ha sittet der framme. Makalaust!. Synes de gikk litt fort gjennom sjekklista, men de forsikret meg om at de hadde kontroll.  Laga nesten ikke lyd, men ble vel litt ååååååå ei bitte lita stund. Siden jeg var koblet til pilot og styrmann med mikrofon og headset var ikke dette helt bra med tanke på deres kontakt med tårnet, men vi overlevde. På vei tilbake fra Narvik gråt jeg ikke.
Neste tur var fra Bodø og hjem. Vi hadde tatt tog i ti timer på vei nordover, men etter kurs er man vel omvendt så SAS var løsningen på hjemturen. Viste kursbeviset mitt, fikk oppklart misforståelsen med at jeg ikke jobbet i Widerøe, og spiste masse tyggis på vei hjem. Fikk god hjelp av cabin-personaket som fortalte om været og at det ikke var farlig og at de hadde barn osv. Hadde et ukeblad klart, men det var vel ambisiøst. Jeg overlevde turen.

Så var det tur til Bergen. Her gjaldt det og ikke miste oppdriften. Jonas var med. Skulle se akvariumet og kose oss. Nå var jeg tøff. Brukte toalettet også. Dette gikk jo strålende. Nå kunne jeg forholde meg til både tyggisen og stå på egne ben. Bergen viste seg fra sitt beste med sol og pistasje-is. Fløibanen ble brukt, kunne jo det nå når jeg faktisk hadde vært opp i fly, og McDonald, Bergen kino og hotellet var en suksess. Akvariet var morsomt, når vi endelig fant Nil-krokodillen. Enn å lete etter 7 meter krokodille...Så skulle vi hjem. Flyet var forsinka dermed var vi nesten tilbake til scratch. Kjemperedd. Jonas prata, cabin-damen prata og jeg var skuffet, redd og sint over nedgangen. Dette var ingen høydare.
Nice var neste prosjekt. Familieturen. Dette måtte bli en lang og krevende flytur, tenkte jeg. Over tre timer. Sukk! Her traff jeg en fantastisk cabin-mann som mente at jeg kunne sitte i kåppitt. Supert, og her satt jeg lenge. Fikk endelig oppklart mysteriet om hvordan redningsvestene egentlig så ut i posen sin. De under setet. Litt nedtur var det å se et passerende fly som skulle ned for landing. Skal det gå så fort, ropte jeg og måtte innse at farten vår nok var noenlunde den samme. Urolige skyer der framme. Kunne vi rote oss inn der tro? Det sjekka kapteinen fort ved å legge vannflaska si mot vinduet, slik at kursen ble tydelig. Her var nok utstyret i orden. På denne turen kikka jeg litt i bladet mitt. Faktisk.
Turen hjem gikk fort. Den prata jeg meg gjennom ved hjelp av medpassasjer som også var kurset ift sin flyskrekk. Hun var kommet litt lengre og skulle vise meg  utsikten. Jeg hadde det ikke med å se ut gjennom vinduer på fly, men ble litt tverr. Kunne hun, så kunne jeg, tenkte jeg, og kikka kjapt ut gjennom vinduet. Så hadde jeg gjort det også :-)

I slutten av august sto Island sto tur. Med mellomlanding på Gardemoen. Scrødingers katt-folkan drev å sprang i flyet. Likte det dårlig. Brattbakk som kjørte fly. Fotballspiller bak stikka...mon dieu!.Fikk ei flaske vann av cabin-damen. Fantastisk. Nå hadde jeg kommet til nye høyder og faktisk inntatt noe på flytur oralt. Nok en bragd. Oslo-Reykjavik med orkan i mot oss tok litt lenger tid enn beregnet, og nok en gang leste jeg blad, brukte toalettet og drakk vann. Så littegrann ut på utsikten også. Nå begynte fremdriften å etablere seg. Jeg var i utvikling.
Tilbaketuren var slitsom, men gikk bra dette også. Spiste litt nøtter. En ny milepæl. Mellomlanding var så tragisk at jeg ikke gidder å skrive om det, men for mitt reisefølge, pappa, var flyplassen for lang, og etter mye om og men så rakk vi flyet. Da var jeg et nervevrak og pappa pustet kort og hektisk. Vi hadde hver vår cabinmann på turen hjem. Min var penest. Han andre spurte om været på Reykjavik men jeg orka ikke konversasjon. Hadde nok med meg selv. Hørte jo at fyren var fra Island, men jeg gadd ikke. Fint vær, sa jeg også fikk han bry seg med pappa i stedet. Ærlig talt. Det eneste jeg greide å håndtere var meg selv. Kraftløs, resignert og på grensen til katatonisk observerte jeg islendigen som hang over meg for å sjekke pappas helsetilstand, mens min cabin-mann kom med oppmuntrende klapp på min skulder. Etterhvert ble pappa opptatt av å spise opp alt taxfreegodtet sitt og jeg vurderte en dupp. Dette var nok en milepæl, tenkte jeg. Enn å vurdere å sove i flere tusen fots høyde. Nesten så jeg ble litt flau. Hadde jo fortalt gutta boys på flyet at jeg var redd. De kom sikkert ikke til å tro meg hvis jeg sovna.....tåpelige kvinnemenneske. Jeg overlevde denne turen også med masse ekstra i kofferten. Mestring, stolthet og rike opplevelser i fjern og nær. Angrer ikke et sekund. Bare en ting: Unnskyld, cabin-mann fra Island.