Læring og IKT

Læring, IKT og nye landsmenn av Anne-Grethe Johansen

På elevsiden.no (2003)er det en artikkel av Sven Oscar Lindbäck. Professoren i pedagogikk mener at læring består i hovedsak av tre hovedkomponenter: Innlæring, overføring og gjenhenting.

Mine elever er en gruppe fra utviklingsland hvor kjennskap til IKT ikke har vært i fokus i opplæringa i hjemlandet. De har mye å forholde seg til det norske systemet, og datateknologien skal også ha sin plass. Vi lever tross alt i en moderne verden hvor vi er avhengige i å forstå og bruke teknologien rundt oss. Dette er voksne elever som ønsker å lære norsk, samt forstå og integrere seg i det norske samfunnet. I deres hjemland er ikke en pc allemannseie, og de som har hatt tilgang til en har måttet forholde seg til et kontrollert og retusjert internett.

Med dette som utgangspunkt kan en tenke seg at her er det en del utfordringer. Innlæringa ved bruk av pc starter på et helt på et grunnleggende stadium. Her er det lite å gjenhente eller som er overførbart fra tidligere læring.

Oppstarten blir å håndtere det elementære: Slå på pc og finne ut hvordan musepeker kan åpne og lukke faner. Hvordan søke informasjon ved hjelp av en søkemotor er også viktig. Jeg tenker at det å benytte seg av mail både gir skrivetrening, samt at det er hensiktsmessig å kunne benytte dette verktøyet i dagens samfunn. Det å lære norsk innebærer tekstskaping og her tenker jeg at samskriving kan være nyttig. Argumentet til nettkurset jeg tar er at «mange tenker bedre enn én», så her kan elevene støtte seg til og få hjelp av hverandre. Videre sies det at man kan produsere innhold mer effektivt om en ser bidragene til hverandre. Lærer kan også kommentere underveis. Dette blir jo også prosessorientert skriving. Innkjøring til samskriving må selvfølgelig skje i klasserommet, og en videre tanke er at elevene kan jobbe hjemme med dette. Nå er det ikke sånn at alle har tilgang til pc, men kanskje læringsstedet kan bistå med utlån for en periode. Etter hvert vil elevene forhåpentligvis bli trygge på bruk av IKT, slik at de kan utvikle seg videre og overføre lærdommen til neste stadium. Bruk av IKT bidrar til variasjon i undervisninga som igjen er en motivasjonsfaktor.

Kilde: http://www.elevsiden.no/laering/1098311382

testblogg 2

Hei, dette er en test. Igjen.

Auschwitz concentration camp

Da har jeg nettopp vært i på besøk i to leirer utenfor Krakow; Auschwitz 1 og Auschwitz Birkenau. Litt usikker på hvordan jeg skal beskrive følelsene som dukka opp for det var egentlig ikke så mye ny informasjon, men å se elendigheten var veldig spesielt. Det å se mengder med hår som ikke hadde fått plass i min stue, det å se haugen med briller og haugen med kofferter. De hadde pakket kofferter med maks 25 kg i. De hadde pakket. Hvor tenkte de at de skulle? De fangene som fikk jobbe med sortering av bagasje var de som hadde de største mulighetene for å overleve. Lagrene kaltes for Canada, siden Canada var "the land of plenty". I bagasjen kunne det nok gjemme seg litt sjokolade eller noe annet spiselig.

Kofferthaugen var enorm, og mange hadde navn. Det ble litt spesielt. Hva skjedde med Dohan Eva? Fikk denne personen jobb i Canada? Ligger brillene og skoene i de andre haugene. Hadde personen barn? Barn endte relativt raskt i gasskammeret da de ikke kunne arbeide like godt som en fullvoksen arbeidskar. Kanskje Dohan var eldre og satt i rullestol? I så fall ble det gass med en gang. 

Et besøk i gasskammeret sto ikke på ønskelista mi, men pliktoppfyllende og stille fulgte vi i gruppa guiden overalt. Hun snakket lavt og raskt og oppmuntret ikke til å stille spørsmål, men jeg antar at de store ovnene inne i kammeret var flittig i bruk. 

Dette gasskammeret hadde overlevd nazistenes ødeleggelser i sluttfasen av krigen, og var ikke av de største.. Stort nok, spør du meg. Herregud!

Tilbake til koffertene. Mange hadde pakket med seg kar og kjeler. Alt av verdi ble tatt, men her fikk vi altså se et utvalg av  det som ble igjen i leiren fra koffertene. Hva tenkte de at de skulle? Dette synet gjorde også et inntrykk, selv om to tonn med hår selvfølgelig ble sterkt. Tok aldri bilde av håret..... 

Haugen med sko var også enorm, og inneholdt mange pene sko og sandaler, selv om forfatningen var dårlig etter noen døgn i transportvogn. 75 mennesker putta de inn i denne lille vogna og der jeg sto ble de sortert. Kvinner og barn til høyre og menn til venstre. De til venstre skulle arbeide. De hadde bare bruk for de som kunne arbeide. Hvis sønnen sto sammen med far kunne han også forsøkes i arbeidet, men noen unge gutter sto med mor. Sorteringen måtte skje raskt på grunn av uroligheter som ofte oppsto.

Birkenau var enormt. Man kunne ikke se enden av leiren. Paddeflat lå den der med snorrette bygninger og ruiner, snorrette piggtrådgjerder hvor mange hadde kastet seg på gjerdet med fullt overlegg. Jeg kom inn porten og sa : Ka f... e det her?
Hadde egentlig ikke noe mer intelligent å si. Det var så stort og det var veldig overveldende. Overveldende for meg som var der på besøk i mars, 2016....

Klump i halsen, overveldet, en sviende følelse bak øynene....
Jeg er glad jeg har vært her for historien er viktig og må ikke glemmes. Slike grusomheter skjer fremdeles. Ondskap settes i system.
Jeg blir lei meg.
Sier som Forrest Gump: Thats all I have to say about that...

Fløy en liten blåfulg.....
Jeg begynner å føle meg ganske så bereist. Flyskrekken er på vei ned. Jeg har nok latt den styre. Jeg mener jo at Norge er vakkert og at man burde oppleve sitt eget land og at nabolandene også har mye å by på, men innerst inne vet jeg jo at det mest lukrative har vært at destinasjonen kan nåes med bil. Veien opp og ned med Widerøe var nyttig. Pilot-kursansvarlig var heldigvis flyentusiast og selv om det ALDRI smittet over på meg denne helga i Bodø i juni, var det greit å ha en mann med kunnskap ved roret. Jeg grein så jeg ristet da døra lukket seg. Narvik neste. Medstudenten jeg trodde var sterkere angrepet enn meg så helfrest ut fra første stund. Teorien hadde hjulpet. Det var gøy og fly. Vet jo mer om vær, jetmotorer og flymekanikk enn jeg noensinne hadde ønsket. Tett før nervøst sammenbrudd ble jeg forespurt om å sitte i kåppitt ved innflyging og heldigvis sa jeg ja til det, selv om jeg måtte stå på bena for å forflytte meg de to meterne. Nevnte jeg at flyet var mikroskopisk. 39 seter....Er kry over å ha sittet der framme. Makalaust!. Synes de gikk litt fort gjennom sjekklista, men de forsikret meg om at de hadde kontroll.  Laga nesten ikke lyd, men ble vel litt ååååååå ei bitte lita stund. Siden jeg var koblet til pilot og styrmann med mikrofon og headset var ikke dette helt bra med tanke på deres kontakt med tårnet, men vi overlevde. På vei tilbake fra Narvik gråt jeg ikke.
Neste tur var fra Bodø og hjem. Vi hadde tatt tog i ti timer på vei nordover, men etter kurs er man vel omvendt så SAS var løsningen på hjemturen. Viste kursbeviset mitt, fikk oppklart misforståelsen med at jeg ikke jobbet i Widerøe, og spiste masse tyggis på vei hjem. Fikk god hjelp av cabin-personaket som fortalte om været og at det ikke var farlig og at de hadde barn osv. Hadde et ukeblad klart, men det var vel ambisiøst. Jeg overlevde turen.

Så var det tur til Bergen. Her gjaldt det og ikke miste oppdriften. Jonas var med. Skulle se akvariumet og kose oss. Nå var jeg tøff. Brukte toalettet også. Dette gikk jo strålende. Nå kunne jeg forholde meg til både tyggisen og stå på egne ben. Bergen viste seg fra sitt beste med sol og pistasje-is. Fløibanen ble brukt, kunne jo det nå når jeg faktisk hadde vært opp i fly, og McDonald, Bergen kino og hotellet var en suksess. Akvariet var morsomt, når vi endelig fant Nil-krokodillen. Enn å lete etter 7 meter krokodille...Så skulle vi hjem. Flyet var forsinka dermed var vi nesten tilbake til scratch. Kjemperedd. Jonas prata, cabin-damen prata og jeg var skuffet, redd og sint over nedgangen. Dette var ingen høydare.
Nice var neste prosjekt. Familieturen. Dette måtte bli en lang og krevende flytur, tenkte jeg. Over tre timer. Sukk! Her traff jeg en fantastisk cabin-mann som mente at jeg kunne sitte i kåppitt. Supert, og her satt jeg lenge. Fikk endelig oppklart mysteriet om hvordan redningsvestene egentlig så ut i posen sin. De under setet. Litt nedtur var det å se et passerende fly som skulle ned for landing. Skal det gå så fort, ropte jeg og måtte innse at farten vår nok var noenlunde den samme. Urolige skyer der framme. Kunne vi rote oss inn der tro? Det sjekka kapteinen fort ved å legge vannflaska si mot vinduet, slik at kursen ble tydelig. Her var nok utstyret i orden. På denne turen kikka jeg litt i bladet mitt. Faktisk.
Turen hjem gikk fort. Den prata jeg meg gjennom ved hjelp av medpassasjer som også var kurset ift sin flyskrekk. Hun var kommet litt lengre og skulle vise meg  utsikten. Jeg hadde det ikke med å se ut gjennom vinduer på fly, men ble litt tverr. Kunne hun, så kunne jeg, tenkte jeg, og kikka kjapt ut gjennom vinduet. Så hadde jeg gjort det også :-)

I slutten av august sto Island sto tur. Med mellomlanding på Gardemoen. Scrødingers katt-folkan drev å sprang i flyet. Likte det dårlig. Brattbakk som kjørte fly. Fotballspiller bak stikka...mon dieu!.Fikk ei flaske vann av cabin-damen. Fantastisk. Nå hadde jeg kommet til nye høyder og faktisk inntatt noe på flytur oralt. Nok en bragd. Oslo-Reykjavik med orkan i mot oss tok litt lenger tid enn beregnet, og nok en gang leste jeg blad, brukte toalettet og drakk vann. Så littegrann ut på utsikten også. Nå begynte fremdriften å etablere seg. Jeg var i utvikling.
Tilbaketuren var slitsom, men gikk bra dette også. Spiste litt nøtter. En ny milepæl. Mellomlanding var så tragisk at jeg ikke gidder å skrive om det, men for mitt reisefølge, pappa, var flyplassen for lang, og etter mye om og men så rakk vi flyet. Da var jeg et nervevrak og pappa pustet kort og hektisk. Vi hadde hver vår cabinmann på turen hjem. Min var penest. Han andre spurte om været på Reykjavik men jeg orka ikke konversasjon. Hadde nok med meg selv. Hørte jo at fyren var fra Island, men jeg gadd ikke. Fint vær, sa jeg også fikk han bry seg med pappa i stedet. Ærlig talt. Det eneste jeg greide å håndtere var meg selv. Kraftløs, resignert og på grensen til katatonisk observerte jeg islendigen som hang over meg for å sjekke pappas helsetilstand, mens min cabin-mann kom med oppmuntrende klapp på min skulder. Etterhvert ble pappa opptatt av å spise opp alt taxfreegodtet sitt og jeg vurderte en dupp. Dette var nok en milepæl, tenkte jeg. Enn å vurdere å sove i flere tusen fots høyde. Nesten så jeg ble litt flau. Hadde jo fortalt gutta boys på flyet at jeg var redd. De kom sikkert ikke til å tro meg hvis jeg sovna.....tåpelige kvinnemenneske. Jeg overlevde denne turen også med masse ekstra i kofferten. Mestring, stolthet og rike opplevelser i fjern og nær. Angrer ikke et sekund. Bare en ting: Unnskyld, cabin-mann fra Island.

Cupcake-krigen

Fantastisk. En helt ny verden og en helt ny terminologi. Ganasje, tekstur og et dommerpanel i beste IDOL-stil som bedømmer cup-cakene ift smak og presentasjon. Og bakerne springer rundt med et ulidelig tidspress, og alle blir ferdige i siste liten. Kl 18 hver dag går dette programmet på FEM.
OG JEG SITTER OG SER PÅ I DAG, og tenker at dette er imponerende, men tiden min er jo livet mitt osv.... så dette går ikke an.

Ganasje er forresten sjokolade. De lager vermut-krem og peanøttsmørostekakecupcake og snakker om sjokoladekirurgi og cupcakes som ser ut som de skal på scenen og og....

Men det var dette med tid, og med tanke på at jeg disponerer tiden selv og at tiden er livet mitt, så er dette et spørsmål om valg og grensesetting.  Kvalitet. Skal tiden min brukes på kvalitet, så er det akseptert å lese ei dårlig bok for det er tross alt ei bok, og da finnes allmenn kulturell betinget støtte for aktiviteten, ikke sant? Men det er graderinger: Serier i pocketform (husmorporno) er ikke så akseptert som Conn Igullden, og når det gjelder tv er det liksom mer high-class og si at en foretrekker dokumentarer og diskusjonsprogram.
Tenker at jeg tenker at jeg bestemmer selv jeg.  Nå liker jeg riktignok ikke Paradice Hotell og jeg synes synd på de ansatte på Ullared som får egne program basert på sin underholdningsverdi som enfoldig. Jeg leser både Ibsen og husmorporno i sommerferien og jeg er glad i Beck og WALLANDER SKAL SPILLES AV HAN TYKKE. Jeg liker Hundehviskeren også :-)
Det er vel en tid for alt.Ja til mangfold!!. Mitt humør og mine behov er ulike bare gjennom dagen...sjø.
 Et sitat av Ibsen til slutt :  Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg.

Skal si noe om jul og isbading nå.

Julen raste avgårde. Hva er det med tid? Eskalerer den? Aldersbetinget? Et år var jo kjempelenge før, men nå raser den av gårde, og snart har vi bare helger og høytider. Resten går opp i røyk, liksom. STOPP OG PUST!
Anyway, jula er ei tid vi fleste gleder oss til for da skal alle være snille med hverandre og vi skal være trivelige hele dagen lang. Det er jo supert det.

Jeg liker jula. Koselig med tradisjoner og godt tid med familien. Også kunne vi godt tenkt litt mer på andre. Også like æ å ha fri :-)

Jule-baileys

                                                 

Isbading er en ny aktivitet for meg. Har bada to ganger nå!! Jepp!!
En nabo med ekspertise som foreslo at jeg kunne bli med henne, dermed var vi 4 damer på brygga lille julaften. Vi gjentok stuntet nyttårsaften ned noen flere svømmetak. 4 grader i vannet og -5 på land. Men det var ikke grusomt, heller en type sjokkbehandling uten sidestykke. På en forfriskende måte :-)  Det skal vist være sunt også, med endorfiner som frigjøres og dermed virker både anti-depressivt og smertelindrende .
Gleder meg til neste gang.....

Den store reisen. (kortversjon)

                                                                                Crown of Scandinavia. Utsikt over Skagerak.

Interrail med Italia, Rimini som mål. Familie på 4: mor, far og tenåringsgutter.

Dag 1: nattog til Oslo. Vi droppa kupe, og det gikk da greit. Komfortabelt med NSB. Grei plass og en pakke til hver bestående av øreplugger, pledd og maske. He he.

Dag 2: Ankomst Oslo, med buss fra Lillestrøm pga græving. Vigelandsanlegget er fantastisk flott. Vakkert, selv om jeg lurer litt på skaperen av det hele. Pussig greie, egentlig. 

Stor diskusjon om når vi skulle spise pizza. Synes det er litt tidlig kl 10. Spiste på Peppes i spikersuppa, også var det på tide å entre danskebåten. Verdens minste lugar. Skjønner at båten kan ta imot så mange mennesker. Vi kosa oss med kino, restaurant, trubadur og en del trasking rundt. Fantastisk utsikt fra dekk.

Dag 3: Wonderful Copenagen i regn og blåst. Det ble ikke tivoli, men en tur i gågata og gutta var fornøyd med internettkafé på stasjonen. Feriens dyreste måtid ble inntatt på Ristorante Italia, måtte jo øve oss, til kr 750,-. Calzona med tomatsausen ved siden av. Pøh!

Så dro vi videre med nattoget til Basel. Toget var eldgammelt og slitt, og verdens minste kupe. Men pytt pytt. Skramletoget billet seg inn at det var et lyntog på nattes tid. Helt absurd. Makan til bråk og risting......

I Basel rakk vi ikke annet en å saumfare stasjonen, men den var til gjengjeld flott. Hyggelige folk, sjokoladebutikk hvor vi kjøpte små delikatesser til neste togferd som var til MILANO! En tur gjennom fjell, en tur med fryktelig mange mennesker: asiater, støyende barn, store lakenkledde menn, fyr iført dongeri og svær rosa turban. Toget var nytt, hvitt og flott :-) Men Milano, kunne man stoppe her og shoppe litt? Nei, stasjonen var stor, varm og stappfull av mennesker. En indikasjon på selve byen? Vi kastet oss på neste tog. Med litt språkvansker gikk det fint. Toget hadde nok en temp på 50 grader før vi var i bevegelse. Ingen air condition, alle vinduer på vidt gap, gardinene sto rett inn, støy: "ja dette var noe annet", "HÆÆÆ???!!!"

Bologna: 33 grader, stillestående luft med en touch av kloakk. Lete etter hotell i byens bakgater hvor vi ble observert av suspekt gjeng. Ubehagelig. Vi endte opp ved stasjonen igjen på hotell Excelior, ikke dyrt og deilig med seng og bad..

Ble pizza i kveld også. De skjeve tårn så vi bare på avstand. 

Uthvilt og med en større innsikt ift italienernes forkjærlighet for syltetøy og hvitt brød, hoppet vi på toget til Rimini. Gikk greit på stazione, fant taxi med hyggelig sjåfør, og var på Rekord Residence kl 14. Innlosjert av trivelig overblid dame, og fikk en ren og pen toroms med utsikt ala Elling i syden. Mangla søppeldunkene og katta, men...

Rimini var greit med mest ferierende italiener. Det var veldig skikkelig på stranden. Vi fikk beskjed hver dag om at det var fult, folk hadde booket seng og parasoll for hele sesongen, men på de blue umbrellas kunne alltid avse plasser. Deilig og varmt, rent, rolig, ingen smultringbåt, colamann eller bananbåt. Veldig behagelig med litt vind hele uka. Heldigvis! Puh!

Det gikk mye i pizza på kveldstid. I alle fall for guttan. Selv spiste jeg Bolognese, Ravioli og Lasagne, og det er like godt hjemme. Luksus å spise middag på restaurant nesten hver dag. Menyene var ofte på italiensk, gresk og russisk, men vi hadde pugget noen gloser, så det gikk fint. Pizza med spekemat? Jada, gikk greit det også. Anbefales ikke for de som sliter med halsbrann.

Den lokale nærbutikken solgte parmaskinke, god hvitost, sjokoladepålegg og andre nødvendigheter til frokosten og annet. Smør brukes nesten ikke. Bare i bakverk, men grei nok burro for ei uke. Solkrem: 15 Euro, ei hel flaske vodka: 5 Euro.........

Ellers tok vi lilleputttoget til Tripoli, ikke i Liibya of course, men til en bydel for masseturismen hvor man kunne kjøpe ræl, se på de som malte/sprayet flotte bilder og spise pizza på La Botte. Størstekidsn skulle prøve noe nytt og valgte husets pizza speziale. Selveste pizza La Botte.

Vi så jo at det sto ruccola på menyen, men.... vi ante jo ikke at de skulle bruke opp hele beholdningen, og hvor er tomatsausen, den gratinerte osten osv?? Jungelpizza, ble den døpt av broren. Kelneren var morsom da :-)

Det var ei fin uke. 

Hjemreisen.

"Æ vil hjem snarest mulig!". Sånn er det vel å være 16, 5 år. 

Kom oss til Munchen første dag. Full fest på stasjonen, hvor pøbel ravet rundt med spritflaskene, mens store mengder politifolk sto avventende på sidelinja. Leting etter hotell gikk bra, og 4 personer på et tremannsrom gikk bra for ei natt. Det var jo tross alt do og dusj der :-)

Så dro vi til Køben, lå på Astoria, droppa tivoli (drittvær), og havna på et lyntog til Gøteborg dagen etter. Ca 250 km/t er for fort. Hallo!! Verdens andre lengste togreise gikk fra Gøteborg via Stockholm og Sundsvall til Duved og var 90 min forsinket neste morgen. Vi satt i setet vårt i nesten 16 timer, og ikke rakk vi toget som skulle gå til Trondhei. Svenske jarnvagnar ordna opp, og skaffet taxi for oss og to dudes helt til Trondheim S. Bengt Elof, bosatt i Åre, opprinnelig montør i Gavle, nå taxisjåfør, underholdt med anekdoter om tidligere passasjerer,  samt sin dansbandaften på Hitra for 35 år siden, før de kjørte Trollstigen.

Godt å kom hjem. Anbefale Interrail. Mange inntrykk, mange historier.

 Tips: Sov når det er mulig! Besøk toalett når det er mulig, og lad opp duppedingsene når det er mulig!